Koronakrisen og flyktningleirer

Denne uken skulle jeg, sammen med flere andre Palestina-ambassadører reist til Libanon. Dette ble det naturligvis ikke noe av, og vi samles på Sørmarka for å møte våre kamerater i Libanon i det digitale rom, samtidig som vi er flere av ambassadørene som møter hverandre for første gang. Derfor blir blogginnleggene noe annerledes enn de ville vært om jeg hadde vært i Libanon og skrevet direkte derfra om mine inntrykk og samtaler. 

Før denne samlingen, har jeg tenkt på hvordan reisen ville vært om vi skulle dratt nå, mens Libanon er inne i en trippel krise, og jeg har tenkt mye på hvordan det må være å være flyktning nå. 

I Norge har krisen rammet hardt, og for enkelte har krisen rammet hardere enn for andre. Du har, slike som meg, som har kunne tatt hjemmekontor, og ved hjelp av Teams, Zoom og alle mulige plattformer, kunne utført mitt arbeid "som normalt". Også har du de som har måtte dra på jobb hver dag, ofte med risiko både på tur til jobb, på jobben og på tur tilbake fra jobb, slik som de som jobber som renholder, i helsevesenet, i butikkene og andre plasser. Du har flere 100 000 som har blitt permittert, som har stått uten inntekt i lang tid, og det finnes fortsatt de som enda ikke har fått utbetalt dagpengene de har krav på. 

Det jeg vil frem til her, er at krisen har rammet oss ulikt, selv om vi har gått gjennom samme krisen. 

I Libanon er det flere kriser på en gang. Det har i lang tid vært uro i landet på grunn av korrupsjon, og gjennom vinteren har det vært store demonstrasjoner mot de som styrer landet. Folk er misfornøyde med den alvorlige økonomiske krisen, og den politiske korrupsjonen. 

Oppå dette kom korona-krisen. Mens vi har lokale smitteutbrudd, som raskt kan spores, er det ikke sikkert det er på samme måte i Libanon. Antall tilfeller av korona er stigende, og 3. oktober var det 1321 personer som ble registrert smittet. 

Og på toppen av dette igjen, var det i starten av august en eksplosjon i Beirut der rundt 200 mennesker omkom, og 6500 ble skadet. 

Libanon har lenge hatt flere flyktningleirer. Et eksempel på en slik flyktningleir er Shatila rett sør for Beirut. Flyktningleiren ble dannet for palestinske flyktninger på slutten av 1940-tallet etter mange ble nødt til å flykte fra Palestina. Leiren ble opprinnelig dannet for å huse 3000 flyktninger, men i dag bor det rundt 30 000 der, både palestinere, syrere og libanesere. Nesten en fjerdedel av de som bor i Libanon er flyktninger, og mange er avhengig av humanitær hjelp for å overleve. 

Hvis du tenker deg hvordan krisen har rammet Norge, så kan du også forstå at korona har rammet flyktningleirene hardt. Når du bor tett på andre, med begrenset tilgang til vann, såpe, eller håndsprit(som vi har omtrent i hvert eneste bygg vi går inn i) så kan konsekvensene av et utbrudd bli så store og ramme så hardt, at det er ikke rart at Aftenposten i april i år skriver om frykten for korona i flyktningleirene. 
Jeg, som er født og oppvokst i Norge, kan ikke forestille meg hvordan det må være for de som lever med denne reelle, enorme frykten hver dag, spesielt ikke nå, som smittetilfelle her stabiliserer seg, samtidig som de øker fra dag til dag i Libanon. Jeg kan ikke forestille meg det, men jeg hadde også en tid der det føltes som om verden var forsvunnet. Jeg var imidlertid i mitt eget hjem, jeg hadde folk jeg kunne spørre om å handle for meg da jeg var i karantene, og jeg hadde full inntekt og jeg kunne jobbe hjemmefra.
Likevel, selv om jeg ikke kan forestille meg det, så mener jeg det er sunt å prøve. Lese beskrivelser fra de som har vært der, høre foredrag fra de som daglig jobber der, og diskutere det med fagforeningskollegaer, venner og familie. 
For jeg mener at det er viktig for solidariteten i fagbevegelsen og i samfunnet, at vi tenker og føler på, hvor vanskelig og urettferdig verden er. At vi engasjerer oss i, og ofte blir dypt opprørt over, det vi opplever som urettferdig. Det er når man blir sint, og kjenner på at ting er urettferdig, at vi kan få til endringer i samfunnet. 

Å være en del av LO-familien er jeg for tiden veldig stolt av, det samme er jeg over å være medlem i Norsk Folkehjelp. Etter eksplosjonen i august, og kort tid etterpå, så bevilget LO-familien til sammen 900 000 til Norsk Folkehjelps arbeid i Libanon. Denne støtten er med å bidra til at NF kan fortsette sitt arbeid med utvikling, og sitt humanitære arbeid. 

Og selv om vi ikke fikk dratt til Libanon i år, så ser jeg frem til dager på Sørmarka, der vi kan bli bedre kjent med både hverandre, og de organisasjonene vi skulle besøkt denne uken.