Historier fra Palestina

Foto: Ingunn Eriksen

I august skulle jeg ha vært med i Fagforbundets delegasjon til Palestina og møtt organisasjonene Fagforbundet støtter gjennom Norsk Folkehjelp. På grunn av pandemien ble reisen digital. Jeg ble dypt berørt av samtalene vi hadde, og vil dele litt fra dem.

 

«Datteren min hopper i været av den minste lyd»

 

De ansatte på Norsk Folkehjelps kontor i Gaza er glade for å møte oss, men det går fort fram at de er som resten av befolkningen i Gaza sterkt preget av krigen i mai. De er enige om at den 11 dager lange krigen var verre enn både den 51 dager lange krigen i 2014 og krigene i 2012, og 2008/2009. Angrepene virket helt vilkårlig. Ingen steder var trygge, det finnes ingen bomberom, ingen steder å flykte. Foreldrene har vanskeligheter med å snakke om det bunnløst fortvilende ved å ikke kunne beskytte barna sine mot å bli drept eller skadet, å se nabohus bli flatbombet, datteren som klamrer seg til beina din når du selv må på toalettet eller sønnen som vet at du lyver hvis du sier at dette kommer til å gå bra. Traumene er ikke over. Flere av barna sover fortsatt sammen med foreldrene sine, og svetter ved den minste høy eller brå lyd.

 

“Vårt arbeid er som en dråpe i havet, men en veldig viktig dråpe."

 

Union of Agriculture Work Committees (UAWC) er en organisasjon for bønder i hele Palestina og også fiskerne i Gaza. De jobber for at bøndene skal eie jorda de driver på, og at fiskere skal kunne høste fra havet de lever av. Målet er økt sjølforsyning, matsikkerhet og en bærekraftig utvikling innen naturens tålegrenser. Fiskerne jobber under forhold der Israel setter fiskerigrensen og endrer denne midt på natten. Det fører til at du kan miste garnene dine, dersom du setter de ut på et område det var lov å fiske på i går, men som ikke er lov å fiske på i dag. Prøver du deg på å hente dem, blir du skutt på. Bøndene i Gaza har andre ting de sliter med. Ved grensen til Israel har de har ikke lov å dyrke vekster som er over 60 cm for soldatene skal ha fritt innsyn over jordene. Regelmessig får bøndene avlingene sine ødelagt rett før innhøstningen.  UAWC er utsatt for svertekampanjer og kontoret deres ble nylig raidet av israelske soldater. Døra ble slått inn, hele kontoret rasert og papirer og harddisker stjålet.

 

«Nettverk er alfa omega for voldsutsatte kvinner»

 

Association for woman and child protection (AISHA) er en kvinneorganisasjon som jobber med voldsutsatte kvinner og barn. Jobben de gjør er imponerende, selv under krevende arbeidsforhold med pandemi, krig og okkupasjon. Vold mot kvinner  og selvmordsforsøk blant barn og unge har økt. Vi spør om hva som har berørt dem mest i denne uka, og får til svar at hver dag treffer de kvinner i rystende livssituasjoner som gjør vondt i hjerte å lytte til. Likevel ser jeg hvordan smilet til lederen av AISHA lyser opp skjermen, og vitner om at hun brenner for jobben sin. Det er spesielt kvinner uten nettverk som blir hardt rammet av vold og overgrep. En ung dame rømte fra den voldelige mannen sin. Han meldte henne savnet, men hun meldte seg ikke da hun fikk hølre om det. Det endte med at ble satt i fengsel fordi hadde hun “kastet bort” offentlige midler på at politiet måtte lete etter henne. AISHA fikk grepet inn. En annen kvinne de har hjulpet denne uka, har blitt  tvangsgiftet to ganger og har kun hatt oppgave å være fødemaskin. Hun hadde aldri møtt barna sine.

Historiene som de ansatte i AISHA forteller oss, vitner om et samfunn det er vanskelig for oss å forestille oss. Lover er på plass, men det mangler på implementering og etterlevelse. I samfunn under langvarig okkupasjon og undertrykkelse rammes ofte kvinner og barn både av okkupasjonsmakta og dysfunksjonelle samfunnsstrukturer. AISHA arbeid for kvinnerettigheter og forebygging av vold, er bokstavelig talt livsviktig.

 

Ingen er frie før brudd på folkeretten får konsekvenser.

Okkupasjonen av Palestina fører til stadig flere begrensninger for palestinere. Det er beundringsverdig å lytte til menneskene som bor og jobber i krevende situasjoner, hver dag. Her i Norge kan vi delta i samfunnet om vi vil, men har kanskje vanskeligheter for å få folk til å engasjere seg i lokalsamfunnet og i politisk og frivillig arbeid. Organisasjonene vi snakker med forteller om det samme, om at det er vanskelig å få både unge og voksne til å engasjere seg. Men i Palestina er det fordi folk er redde. Man kan bli fengslet for å drive med arbeid i sivilsamfunnet, noen organisasjoner er utsatte for svertekampanjer, og det er i tillegg indre uroligheter. 

Foto: Xach Hill 

Vi må fortsette kampen mot undertrykking og okkupasjon på tvers av landegrenser, og derfor jobber vi for et fritt Palestina!